mikroskopisk oppdatering

Bloggen har vinterdepresjon. Kommer snart tilbake. Håper vi

Skruball

Hun kjører bil. Øynene glipper og glipper. Hva om de faller igjen? Hun griper hardere om rattet. Rister på hodet som for å vekke seg selv. Men hun er jo våken, er hun ikke? Må komme seg hjem. Hjem til huset som skriker etter å bli vasket, ryddet. Hun parkerer, ramler inn over dørstokken. Orker knapt å ta av seg på beina før hun kollapser på sofaen. Hun har overlevd nok en arbeidsdag. Hvor mange fler orker hun? Hun er dødssliten. Likevel går hjernen på høygir. Hun ønsket hun hadde noe beroligende. Ikke drikker hun, og tabletter har hun ikke. Sluttet med de for lenge siden, og har vært stolt av det. Hun skal ha fri noen dager, men hun gruer allerede til neste økt. Fridager hjelper ikke lenger. Hun tenker på at de sikkert har gjennomskuet henne.Hun var jo inne i en god stim, som legen kaller det. Ting så lysere ut. Hun ordnet jobb selv til og med. En jobb hun passet til. Og nå raser alt. Hun er livredd. Var det for mye, for tidlig? Eller er det ikke plass til henne i arbeidslivet? Faen at hun skal være så tynnhudet. At hun ikke skal tåle å høre folk kjefte. De kjefter jo ikke engang på henne. Men likevel går det rett inn i blodstrømmen hennes. Forgifter alt positivt, sender henne i kjelleren. Og så baller det på seg. Hvorfor trodde hun det skulle gå bra denne gangen liksom. Føler seg feig, men ringer legen.

Tre ganger. Hun kaster opp tre ganger før legetimen. Fastlegen som hun kjenner godt nå, hun er redd for hva han skal si. At han skal be henne ta seg sammen, prøve litt til. Det er pyton å sitte på venteværelset. Masse folk som hoster hele gjengen. Hun tenker at de er heldige som er forkjøla. Heldige som ikke har en forskrudd hjerne. Føler seg som en dritt som i det hele tatt tenker på å svikte de på jobben. Legen har det travelt, og hun blir enda reddere. Skal det gå i full fart, så er det ikke sikkert hun får fram hva hun vil si. Og egentlig vet hun ikke hva hun skal si heller. Hun vakler mellom hva som forventes, og hva som kanskje er best. Legen tar valget for henne. Hun ser visst ikke særlig opplagt ut. Hun forteller om sårene i hodebunnen, klødd fram av nervøse fingre. Om søvnløse netter. Om spy, tanngnissing og  at hun griner igjen. Hun har ikke grått på mange måneder, nå er det hver dag. “Jeg tenkte det da du fortalte om denne jobben første gang,” sier legen. “Men du var så positiv, så jeg kunne ikke si noe da. Det er en tung jobb, selv for ressurssterke folk. At du skal klare å stå i denne jobben er egentlig helt umenneskelig. Med din bakgrunn.” Legen står opp for henne, forsvarer det hun føler, og alt hun klarer å høre er at hun er ressurssvak. Det henger hun seg opp i, men hun sier det ikke.

Hun går ut med sykemelding og beskjed om å tenke seg nøye om i tiden framover. Legen sa han ikke kunne ta valget for henne, men kom med relativt klare anbefalinger. Hun bør tenke andre tanker, andre muligheter. Hvor mange muligheter har hun igjen egentlig? Hun har så dårlig samvittighet. Tanken på å ringe jobben sender kvalmebølger gjennom kroppen. Igjen. Faen, hvorfor er hun så svak? Hun sier det samme til seg selv som hun hater at andre sier til henne. “Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?” Drite i sykemeldingen, gå på jobb, lukke øra, sette på skylapper. Adhd, bipolar lidelse. Det er ikke tullediagnoser sier hun til de som gidder å høre, men hun hører visst ikke selv. Fremdeles går hun rundt med følelsen av å ha lurt til seg diagnoser. Hun er intelligent nok til å skjønne at det ikke stemmer. Men kroppen vil ikke høre etter.