Lilla, voksen?

Det går ikke dette. Hun er ferdig med gymnaset, og nå skal livet fortsette. Hva skal hun gjøre? Hun tror hun har lyst til å bli skuespiller, men skjønner selvsagt at det er teit . Teit å tro at hun kan få til noe sånt. Skriving får hun til. Tror hun ihvertfall. Lilla skriver mye, har gjort det siden hun var ti år eller deromkring.

“Ro,ro til fiskeskjær. Der hvor ingen fisker er. For skjæret er det dødeskjær, hvor bare lik og hekser er.” Lilla, 10 år.

En riktig solstråle fra starten av altså. Det er fortsatt sånn. Lilla skriver når hun er lei seg. Hun har prøvd å skrive når hun er glad, men av en eller annen grunn ender det alltid opp på rim. Hun hater rim. Så hun skriver ikke mer når hun er glad. Og dessuten er det egentlig ikke så ofte heller. Ikke ordentlig glad ihvertfall. Liksom-glad kan hun mye om. Der har hun god trening. For hun kan ikke forklare til noen hva hun er lei seg for, hun vet det jo ikke selv. Dermed må hun alltid ha masken på. Hun smiler, forteller gode historier,underholder,ordner, gjør alt for at andre skal ha det bra. Hun synes ikke hun selv fortjener å ha det bra. Hun har gjort altfor mye galt, vært slem med foreldrene, vært sint. Hun kan bli fryktelig sint Lilla. Spesielt når hun har drukket alkohol. Hun har kranglet med mange. Og alltid er det hun som sier unnskyld, uansett hvem det var sin feil til å begynne med. Lilla er dørmatte for de fleste. Hun betror seg til en venninne, og kaller seg selv brutalt ærlig. Senere skal hun skjønne at hun bare var brutal, ikke så ærlig.

Lilla reiser utenlands. Skal være borte ett år. Hun får ikke til dette med penger. Kan ikke balansere, vet ikke hva hun trenger. Det blir mye hjelp hjemmefra. Hun skammer seg hver gang, men det stopper henne ikke fra å be foreldrene om enda mer. Hun har, som hun har hatt siden hun var 16, mange forskjellige menn. Hun tror alltid at en mann skal redde henne ut av tankehelvetet hun er i. Hun idealiserer disse mennene. Ser ikke noen feil før det har gått en tid. Lilla er fremdeles dørmatte. Og de få gode, de ender hun opp med å se ned på. Hun synes disse mennene er svake som ikke tør å si imot henne. Hun vil ha en som matcher henne, intellektuelt og ellers. Det skjærer seg hver gang. Hun forlater nesten alltid mannen før han får sjansen til å dumpe henne. Hun vet jo at det bare er et spørsmål om tid. Før han oppdager hvordan hun egentlig er. Hvor skrudd hun er. Hva slags rare tanker hun har. Hun er ikke særlig glad i kroppen sin heller. Den duger til å tilfredsstille menn, men hun liker ikke at de ser på henne. Hun tror alltid at de egentlig ikke liker henne, at hun er grei nok, men ikke mer. Hun er for høylytt, kan for mye, vil for mye, diskuterer for mye.

Lilla møter det hun tror er mannen i sitt liv da hun er 23. De ler sammen, elsker sammen, koser seg sammen og de kler hverandre. Men han er ung, og han kjenner henne egentlig ikke. Etter en tid begynner de å krangle. Om hva husker hun ikke nå. Hun vurderer å gå, men klarer det ikke. Hun elsker ham visst. Og hun er gravid. Etter fire måneder som kjærester! Rimelig ugjennomtenkt kan man vel si.  Det første hun tenker er at om han ikke blir, så gjør hun dette alene. Ikke et godt sted å starte, men hun vil ikke at han skal føle seg bundet. Vil han bli, så skal det være fordi han vil, ikke fordi han må. Han blir litt sjokkert, og stille. Lilla gråter, tror han har bestemt seg. Men han legger armene rundt henne, og sier at dette skal vi klare. Hun tror nesten ikke hva hun hører.

De flytter sammen, og har det i grunnen ganske bra. Han henter henne når hun er ferdig på jobb. De holder hender når de er ute og går. De drar på skogstur, og de kysser. De er et par! Hun begynner å tenke at kanskje det kan bli bra likevel? Magen vokser, og de onde tankene innhenter Lilla. Mannen er ofte ute med kompiser, og hun tenker med en gang at han er lei av henne. Ofte kommer han hjem full, ofte morgenen etter, noen ganger ikke i det hele tatt. Hun føler seg alene.Hun gjør de dummeste ting for at han skal SE henne. En dag bærer hun en kommode opp tre etasjer alene, en annen dag vasker hun hele leiligheten,fikser middag og kjøper blomster, til ham. Han ser henne ikke uansett hva hun gjør. Eller er det hun som overdriver? Som vanlig er hun usikker, og vet ikke hvordan man skal oppføre seg i et forhold.

Tre måneder etter barnet ble født,så er forholdet over. Lilla visste det egentlig hele tiden,det kunne ikke vare. De var for ulike, og han var for pen. Hun elsker barnet sitt, men sliter med livet forøvrig. Synes ikke hun får til noe,foreldrene hjelper henne med babyen. Selv er hun blodfattig,har brystbetennelse og feber. I tillegg til kjærlighetssorg. Massiv, massiv kjærlighetssorg. Det lille mennesket som ligger ved brystet hennes, er på dette tidspunkt det eneste som holder henne her. Og hun synes allerede synd på ham som har fått henne til mor.

Lilla skal fikse alt! Hun skriver liste på liste med ting hun skal gjøre, ting de trenger, ting hun skal kjøpe om hun vinner i lotto. Hun får ikke gjort så mye, men hun prøver ihvertfall. Hun får jobb da ungen er 8 mnd gammel. Som vanlig har hun søkt på noe hun egentlig ikke tør. Hvorfor gjør hun dette hele tiden? Det blir aldri bra nok med bare “vanlige” ting for henne. Ikke denne gangen heller. Det går bra en stund,men så kommer hun på at hun kan jo egentlig ikke det hun holder på med, og så rømmer hun.

Slik skal det fortsette, lenge. Halvgjorte studier, kortvarige jobber. Hun gjør noe hele tiden, men hun er aldri fornøyd med seg selv. Hun overkompenserer uten at det er nødvendig. Det er alltid hun som jobber hardest,finner på nye ting,vasker og steller om det er lite å gjøre ellers. Likevel har hun denne ekle uroen i mellomgulvet, de liker henne ikke. Hun kan få kommentarer som at hun er festlig, det tolker hun som at de synes hun er en idiot. Hun blir årets ansatt, hun er sikker på at de gjør det fordi de synes synd på henne. Hun jobber ræva av seg, og kollapser når hun kommer hjem. Det er aldri balanse. Og kjeven blir strammere og strammere.

Historien om Lilla

Lille Lilla var kanskje fire eller fem. Hun satt på lekerommet sammen med de andre ungene. Men hun var ikke med på leken. Hun bare satt der, med blikket rettet mot noe ingen andre kunne se. Det var noe viktig hun tenkte på, noe som betydde noe, noe hun ikke kunne avbryte. Hun merket mer enn hørte at noen prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt trengte tantens stemme gjennom. Lille Lilla brøt ut i krampegråt, uten at noen skjønte hvorfor. Hva er det, sa tante. “Du ødela tenken min!” Alle begynte å le, og lille Lilla følte seg veldig dum midt oppi alt sinnet. Men hun hadde ikke ord for å uttrykke noe av det, så hun stormet ut av huset. Hun ville bort fra alle, gråte et sted der ingen kunne se henne. Var dette kun en morsom liten episode med et følsomt barn, eller var det et av de første tegnene på det som skulle komme senere?

Lilla skulle begynne på skolen. Hun fikk stå aller fremst sammen med sin bestevenninne. Frøken sa at de var så fine sammen i sine like klær. Grønne fløyelsdresser. Lilla hadde samme jakke, men selv om buksene var grønne, så var de ikke av fløyel. Lilla hadde insistert på å prøvekjøre skoleantrekket noen dager før. Hun ramlet selvsagt, og endte med hull på begge bukseknærne. Mamma sa at ingen så at de ikke hadde like bukser, men det trodde ikke Lilla på. Hun visste godt at bestevenninnen var mye penere enn henne, og mye flinkere. Og hun var mye finere i sine nye,grønne klær. Det hjalp ikke Lilla noe som helst at hun var flinkest av alle i klassen. Hun kunne både lese og skrive før hun begynte på skolen. Men følelsen av å ikke strekke til var der fra begynnelsen. Uansett hvor flink hun var, hvor mange gode prøver hun hadde, så var det aldri nok. For hun var ikke populær. Hun skjønte det tidlig, og dermed gjorde hun alt hun kunne for at de andre skulle like henne. Allerede i første klasse, eller kanskje til og med tidligere, så visste hun at hun ikke var nok i seg selv. Hun måtte være snill med de andre, gi de ting, fortelle de hvor flinke de var, hvor fine de var. Og de solte seg i hennes oppmerksomhet. Og hun var like skuffet hver gang det ikke ble gjengjeldt. Men ingen kunne se det. Hun gråt aldri ute, bare når hun kom hjem, og ingen kunne være vitne. Mamma var altfor sliten til å legge merke til Lilla. Hun hadde nok med tre barn til, en mann som nesten aldri var hjemme, og som Lilla senere skulle få vite, hun slet med egne tanker og minner.

Lilla ville bli lagt merke til. Negativ oppmerksomhet var bedre enn ingen oppmerksomhet. Noe skjedde da hun begynte i åttende klasse. Kanskje var det skiftet av skole, kanskje var det puberteten. Ingen visste noe om adhd/add den gangen. Man hadde såvidt begynt å snakke om mbd. Og mbd-barn var et nedsettende uttrykk. Mbd-barna var de ville, de uregjerlige,de dumme(?) Lilla var ikke dum. Langt derifra. Men hun begynte å sakke etter likevel. Det var noe med bokstavene, de danset liksom på papiret. Hun leste den samme siden om og om igjen, men det festet seg ikke. Hun tenkte på andre ting også. Mange andre ting. Halve tanker, musikk, film, hva hun hadde sagt om ham, hvorfor han så på henne sånn, hvorfor frøken var så streng, og hadde hun husket å spise? Det romlet i magen. Det gjorde det enten hun hadde spist eller ikke. Luft, gass, flaut. Hun hatet gym. Fikk ikke til noe. Det visste hun på forhånd. Så hun prøvde kanskje ikke så hardt? Hun var jo dum og upopulær, var hun ikke? Så ble hun sint på seg selv fordi hun innbilte seg at noen skulle le av henne. Som om noen la merke til henne i det hele tatt. Hun som var så stygg og ekkel. Feit og fæl. Store, ekle pupper hadde hun også. Æsj. 15 år, 48 kg, 166 cm og skrudd i hodet.

Ville hun bli lagt merke til? Hun drømte seg ofte bort. Datt helt ut av alt. Fulgte ikke med på hva læreren sa. Ga mer og mer blaffen, men ikke egentlig. Hun holdt på å få sammenbrudd foran hver prøve. Egentlig foran hver skoledag. Det var så utrolig flaut å ikke kunne svare når læreren spurte om noe. Hun kjeftet på seg selv i speilet hjemme. “Hva faen er det som feiler deg din jævla idiot av en støgg jente?” Ta deg sammen! Du er ikke dum, du er bare lat! Sa ikke pappa det kanskje? Lilla var redd faren. Ikke fordi han var slem, men fordi han hadde evnen til å få henne til å føle seg ubrukelig og uønsket. Gjorde hun noe dårlig, så var det som forventet. Gjorde hun noe bra, så kunne det vært bedre. Det var aldri helt rett, helt sånn som det kunne vært.

Lilla går på gymnaset. Ufrivillig. Hun røyker. Hun drikker. Hun klarer ikke å henge med i særlig mange av fagene. Magen er stort sett i en eneste knute. Hver dag. Ingen vet noe. Alle tror hun er tøff,selvsikker. Hun kan ikke si noe til vennene heller. De har det jo så mye verre. En har vokst opp med voldelig far,en med narkomane søsken, en ble mobbet på skolen. Lilla har jo helt normale foreldre. De har aldri sagt at de er glad i henne, aldri gitt henne skryt,men det er ikke akkurat noe å grine over. Er det vel? Hun har rett og slett for lite å stille opp med. Hva skulle hun sagt? At hodet hennes er overfylt med tanker? At magen er vrang? At hun alltid er redd og urolig? At hun ofte tenker på at det hadde vært bedre for alle om hun ble borte? Nei,hun holder det for seg selv. Hun er dum og egoistisk, er hun ikke? Utakknemlig. Ihvertfall sa en venninne det. “Du er så heldig du Lilla, ser du ikke selv hvor heldig du er? Du har alle forutsetninger for å lykkes. Hvorfor gjør du ikke noe med det?” Det spørsmålet har Lilla alltid stilt seg selv. Hver gang hun skal gjøre lekser, men ikke gjør de likevel. Hver gang hun ser at plantene må vannes, og så går hun rett forbi. Hver gang kleshaugen på rommet vokser, og hun vasser rett gjennom de. Hvorfor er hun så mislykket,hun har jo alle forutsetninger for å bli noe!

Lilla er ferdig med 3 år på gymnaset. Hun går ut med elendige karakterer. Husker knapt noe av russefeiringen, så den var sikkert vellykket. Hva nå?