Jeg mistet ordene mine. Jeg som før boblet over av alt for mye å si; nå var det nesten tomt. Jeg kunne stoppe midt i en setning, husket ikke neste ord. Fordi jeg hadde glemt hva en ting het, eller bare fordi det stoppet opp i hodet. Skumle greier. Jeg sov mye. Har sovet siden oktober(?) Som vanlig vanskelig å vite hva som er hva. Fikk diagnose bipolar og begynte med Orfiril. Fikk også diagnose vinterdepresjon. Like klok. Eller like dum.
Heldigvis er jeg ikke like trøtt lenger. Nå er våren her, så da var ihvertfall noe av det vinterdepresjon. Juhu liksom. Men grunnen til at jeg nå klarer å skrive er fordi jeg har gått ned på dose Orfiril. Oja meg, for en sløvende medisin. Jeg ble bortimot helt likegyldig. På en måte litt bra, for jeg fikk jo hvilt hodet(og magen) litt. Men for en som til tider lever på nettet, så er det tøft å gå tom. Jeg orket ikke blogg, ikke twitre, ikke facebook engang. Mange dager orket jeg ikke logge på pc’en. Og dette er jo mine reserver for menneskelig kontakt! Jeg orket ihvertfall ikke gå ut.
I dag har jeg spist dessert før middagen, og laget musikkquiz for min sønn. Småting som han(og jeg) synes er artige, men som ikke har vært aktuelt på lenge. Jeg har rett og slett ikke vært noe morsom mamma. Ikke slem heller. Bare uendelig tung, trøtt, sløv og deprimert. Håper jeg finner ordene mine igjen. Håper denne dosejusteringen er det som skal til. Det virker som jeg er i grenseland mellom adhd og bipolar. Som de fleste vet, så funker ikke adhd-meds på meg. Så jeg håper terapi + litt Orfiril(og litt antidep) er oppskriften. Føler meg ihvertfall våknere og mer fjollete enn på lenge