Jeg føler selv at jeg er personlig, men ikke for privat i denne bloggen. Det rare er at jeg som ellers sliter veldig med å vite hvor grensene går, føler meg trygg(ish) på at jeg kontrollerer bloggen min. Når det kommer til det med psykisk sykdom/tilstand, så er det ingen tvil om at det eksisterer tabuer fremdeles. Jeg innbiller meg ikke at jeg bidrar med noe revolusjonerende i så måte, men det skader vel heller ikke? Og kanskje hjelper det bittelitt. Jeg har hørt flere uttale seg om at blogg er noe stort tull, og at de ikke kan forstå at folk utleverer seg på den måten. Men når jeg ber de si mer om emnet, så blir det ofte stille. Hva er egentlig å utlevere seg? Utrolig mange har langt mer detaljerte opplysninger om seg selv på facebook, enn jeg har om meg på min blogg. Er det innholdet mitt? Burde jeg holdt kjeft om ting jeg sliter med innvendig? Er det kanskje ikke meg de mener når de kaller det utlevering? Er det pinlig å kjenne meg? Ligger hunden begravet der tro?
Det er ganske naturlig at både familie, venner, bekjente og “uvenner” dukker opp i en blogg. Min familie ble rådspurt og informert før jeg startet. Tror ingen av de leser bloggen, men det føltes rett å si fra. Utover det så navngir jeg ingen, og det skal mye til for at noen blir gjenkjent. Jeg har ingen annen agenda enn å bli friskere, bli kjent med flere folk, informere og diskutere. Jeg har ikke behov for å hevne meg eller henge ut noen. Om noen ikke liker det jeg skriver om, er det mitt problem? Jeg synes ikke det. Om noe, så vitner det muligens om deres egne fordommer. Hvorfor er det så skummelt å snakke åpent om “matters of the heart & mind?”
