Historien om Milla

Lille Milla var kanskje fire eller fem. Hun satt på lekerommet sammen med de andre ungene. Men hun var ikke med på leken. Hun bare satt der, med blikket rettet mot noe ingen andre kunne se. Det var noe viktig hun tenkte på, noe som betydde noe, noe hun ikke kunne avbryte. Hun merket mer enn hørte at noen prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt trengte tantens stemme gjennom. Lille Milla brøt ut i krampegråt, uten at noen skjønte hvorfor. Hva er det, sa tante. «Du ødela tenken min!» Alle begynte å le, og lille Milla følte seg veldig dum midt oppi alt sinnet. Men hun hadde ikke ord for å uttrykke noe av det, så hun stormet ut av huset. Hun ville bort fra alle, gråte et sted der ingen kunne se henne. Var dette kun en morsom liten episode med et følsomt barn, eller var det et av de første tegnene på det som skulle komme senere?

Milla skulle begynne på skolen. Hun fikk stå aller fremst sammen med sin bestevenninne. Frøken sa at de var så fine sammen i sine like klær. Grønne fløyelsdresser. Milla hadde samme jakke, men selv om buksene var grønne, så var de ikke av fløyel. Milla hadde insistert på å prøvekjøre skoleantrekket noen dager før. Hun ramlet selvsagt, og endte med hull på begge bukseknærne. Mamma sa at ingen så at de ikke hadde like bukser, men det trodde ikke Milla på. Hun visste godt at bestevenninnen var mye penere enn henne, og mye flinkere. Og hun var mye finere i sine nye,grønne klær. Det hjalp ikke Milla noe som helst at hun var flinkest av alle i klassen. Hun kunne både lese og skrive før hun begynte på skolen. Men følelsen av å ikke strekke til var der fra begynnelsen. Uansett hvor flink hun var, hvor mange gode prøver hun hadde, så var det aldri nok. For hun var ikke populær. Hun skjønte det tidlig, og dermed gjorde hun alt hun kunne for at de andre skulle like henne. Allerede i første klasse, eller kanskje til og med tidligere, så visste hun at hun ikke var nok i seg selv. Hun måtte være snill med de andre, gi de ting, fortelle de hvor flinke de var, hvor fine de var. Og de solte seg i hennes oppmerksomhet. Og hun var like skuffet hver gang det ikke ble gjengjeldt. Men ingen kunne se det. Hun gråt aldri ute, bare når hun kom hjem, og ingen kunne være vitne. Mamma var altfor sliten til å legge merke til Milla. Hun hadde nok med tre barn til, en mann som nesten aldri var hjemme, og som Lilla senere skulle få vite, hun slet med egne tanker og minner.

Milla ville bli lagt merke til. Negativ oppmerksomhet var bedre enn ingen oppmerksomhet. Noe skjedde da hun begynte i åttende klasse. Kanskje var det skiftet av skole, kanskje var det puberteten. Ingen visste noe om adhd/add den gangen. Man hadde såvidt begynt å snakke om mbd. Og mbd-barn var et nedsettende uttrykk. Mbd-barna var de ville, de uregjerlige,de dumme(?) Milla var ikke dum. Langt derifra. Men hun begynte å sakke etter likevel. Det var noe med bokstavene, de danset liksom på papiret. Hun leste den samme siden om og om igjen, men det festet seg ikke. Hun tenkte på andre ting også. Mange andre ting. Halve tanker, musikk, film, hva hun hadde sagt om ham, hvorfor han så på henne sånn, hvorfor frøken var så streng, og hadde hun husket å spise? Det romlet i magen. Det gjorde det enten hun hadde spist eller ikke. Luft, gass, flaut. Hun hatet gym. Fikk ikke til noe. Det visste hun på forhånd. Så hun prøvde kanskje ikke så hardt? Hun var jo dum og upopulær, var hun ikke? Så ble hun sint på seg selv fordi hun innbilte seg at noen skulle le av henne. Som om noen la merke til henne i det hele tatt. Hun som var så stygg og ekkel. Feit og fæl. Store, ekle pupper hadde hun også. Æsj. 15 år, 48 kg, 166 cm og skrudd i hodet.

Ville hun bli lagt merke til? Hun drømte seg ofte bort. Datt helt ut av alt. Fulgte ikke med på hva læreren sa. Ga mer og mer blaffen, men ikke egentlig. Hun holdt på å få sammenbrudd foran hver prøve. Egentlig foran hver skoledag. Det var så utrolig flaut å ikke kunne svare når læreren spurte om noe. Hun kjeftet på seg selv i speilet hjemme. «Hva faen er det som feiler deg din jævla idiot av en støgg jente?» Ta deg sammen! Du er ikke dum, du er bare lat! Sa ikke pappa det kanskje? Milla var redd faren. Ikke fordi han var slem, men fordi han hadde evnen til å få henne til å føle seg ubrukelig og uønsket. Gjorde hun noe dårlig, så var det som forventet. Gjorde hun noe bra, så kunne det vært bedre. Det var aldri helt rett, helt sånn som det kunne vært.

Milla går på gymnaset. Ufrivillig. Hun røyker. Hun drikker. Hun klarer ikke å henge med i særlig mange av fagene. Magen er stort sett i en eneste knute. Hver dag. Ingen vet noe. Alle tror hun er tøff,selvsikker. Hun kan ikke si noe til vennene heller. De har det jo så mye verre. En har vokst opp med voldelig far,en med narkomane søsken, en ble mobbet på skolen. Milla har jo helt normale foreldre. De har aldri sagt at de er glad i henne, aldri gitt henne skryt,men det er ikke akkurat noe å grine over. Er det vel? Hun har rett og slett for lite å stille opp med. Hva skulle hun sagt? At hodet hennes er overfylt med tanker? At magen er vrang? At hun alltid er redd og urolig? At hun ofte tenker på at det hadde vært bedre for alle om hun ble borte? Nei,hun holder det for seg selv. Hun er dum og egoistisk, er hun ikke? Utakknemlig. Ihvertfall sa en venninne det. «Du er så heldig du Milla, ser du ikke selv hvor heldig du er? Du har alle forutsetninger for å lykkes. Hvorfor gjør du ikke noe med det?» Det spørsmålet har Milla  alltid stilt seg selv. Hver gang hun skal gjøre lekser, men ikke gjør de likevel. Hver gang hun ser at plantene må vannes, og så går hun rett forbi. Hver gang kleshaugen på rommet vokser, og hun vasser rett gjennom de. Hvorfor er hun så mislykket,hun har jo alle forutsetninger for å bli noe!

Milla er ferdig med 3 år på gymnaset. Hun går ut med elendige karakterer. Husker knapt noe av russefeiringen, så den var sikkert vellykket. Hva nå?

4 Comments

Add yours →

  1. Høflig Gjest 17.08.09 — 06:43

    Du beskriver så godt. Takk. En dag skal jeg kanskje kommentere under fullt navn.

    • Tusen takk, du ER en høflig gjest:) Setter stor pris på alle kommentarer,anonyme eller ei. Jeg har vært anonym lenge jeg,man må kjenne etter sjøl om man er klar for å møte hele verden med hele seg. Det har tatt meg lang tid, og det har krevd, og krever fremdeles veldig mye av meg. Men jeg er utrolig glad for at jeg endelig tør. Og kommentarer som dine gjør meg bare enda sikrere på at dette er riktig for meg. Takk!

  2. Jeg var så «heldig» at jeg alltid kunne svare læreren, selv om jeg var helt borte. Jeg fikk derfor masse kjeft for å ikke rekke opp hånda osv. – Men jeg kjenner meg likevel igjen i denne historien. Å aldri føle seg bra nok, vite at man kan mer, dårlig samvittighet for å føle seg rævva når andre har det verre..

    Ja, her er det er speil for mange, og jeg er glad for at du skriver om dette.

    • Takk Kristin! Det er egentlig din fortjeneste at jeg kom meg i gang. At du fant bloggen,var akkurat det «sparket» jeg trengte. Jeg snakket med min terapeut om dette med å være åpen om adhd-diagnose, og vi kom fram til at det faktisk er veldig få som skriver om det. Ihvertfall på norsk. Så takk du også, for at du skriver om det. Leser bloggen din med stor interesse:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: