Tusen radiokanaler

Der står planten. Den trenger vann, jeg ser det. På veien til kjøkkenet skritter jeg over en haug med aviser jeg skulle ha kastet. På kjøkkenet står oppvasken jeg skulle tatt forlengst. Døren til soverommet står åpen. Sengen er full av rene klær. Jeg skulle lagt de i skapet for to uker siden. Hva var det jeg skulle?

To sanger surrer rundt i hodet mitt, samtidig som jeg tenker på skjorten jeg må huske å stryke. Så går jeg inn i stuen og skrur på tv. Skal jeg logge på pc’en tro? Bestille det hotellet i Paris. Skulle skrevet ned en liste over mat jeg bør kjøpe inn, jeg skal jo legge om livsstilen.

Jeg vugger. Jeg ser på tv. Gnir tærne mot hverandre,tvinner på håret, vugger. Lurer på om jeg har en hjerneskade?

Hva var det jeg tenkte på i stad? Hmm. Noe jeg skal kjøpe? Kjenner at kroppen begynner å stramme seg. Har ikke lyst til å ta noe. Har lyst til å slappe av i musklene uten hjelp. Det er alltid sånn. Jeg tenker at hvis jeg tar minst mulig medisin, så er det en suksess. Sluttet helt med antidep. Gikk kjempefint det. Helt til det hadde gått noen uker, og jeg gikk rett i kjeller’n. Desto større nederlag. Jeg må ta medisin. Jeg må innrømme at jeg sikkert er deprimert. Skuffa!

Motarbeide seg selv, sier terapeuten. Jeg har trodd at jeg har akseptert diagnose, både adhd og tilleggsvansker. Det er tøft å kjenne etter, og fremdeles være skamfull over alt jeg ikke får til. Livet, får ikke til livet jeg. Ser på de «vellykkede.» De som tåler at noen kommer på uventet besøk, huset er jo i orden hele tiden. De som balanserer familie, jobb, sosialt liv, de som får det til. Som innimellom har tøffe tak selvsagt, og mener at alle har det tungt iblant. Da er det vanskelig å komme med; «jeg har det tøft hele tiden jeg.» Jeg kan ikke si det. De ser det ikke. Jeg er hun som får de andre til å le, som har mye kunnskap om alle slags rare ting, som bryr seg, som vil at folk skal ha det bra. Hva slags problemer kan jeg ha?

Hodet mitt surrer hele tiden. Jeg pleier å si at det føles som tusen radiokanaler står på samtidig. Vet ikke helt om det gir mening for de som ikke har så mye hodebråk. Det var forresten en narkoman som ga meg det uttrykket, en gang på Jernbanetorget. Hadde aldri sett fyren før, men han virket snill. Plaget meg ikke. Så han fikk drikke kaffen sin ved bordet mitt. Han sa ingenting, før han plutselig så meg rett inn i øya og sa; «du har mye hodebråk,slitsomt.» Mm, sa jeg, takket for selskapet, og gikk.

Jeg har selvsagt dager der jeg får gjort ting. Sjelden de tingene jeg har planlagt riktignok, men noe blir da gjort. Som når jeg leter etter liggeunderlag i boden, og ender opp med å sortere brev fra den tida vi drev med sånt. Skrev brev altså. Musikkhyllene,filmsamlingen og bøkene mine er det eneste som til enhver tid er samlet og rimelig ryddig. Så betyr det at det er det eneste jeg bryr meg om? Litt ekkel tanke det da. Men samtidig så får jeg vel være glad for at noe er på stell.

Hvis jeg skriver mange nok ganger her at plantene er tørre, de trenger vann, så kanskje jeg reiser meg opp til slutt? Spenningen ligger i om det skjer noe på veien til kjøkkenet. Plantene er tørre Astrid,de trenger vann.

8 Comments

Add yours →

  1. Høflig Gjest 28.08.09 — 02:35

    Tøft skrevet. Blir nesten litt skvetten.
    Fikk blomstene vann?

    • Vet du, plantene mine har vent seg til å leve med meg tror jeg:) Merkelig nok, så er det ikke mange som har dødd pga vannmangel. De fleste jeg har kvittet meg med har gått heden fordi jeg ble lei av de.

  2. Må innrømme at jeg lo litt ang. blomster (vi har faktisk drept kaktuser her i huset) og kleshauger som ligger her og der som egentlig burde ha vært i skapet.

    Jeg prøver å avlære meg å sammenligne meg med andre.

    • Det med plantene er et eksempel jeg har prøvd å bruke for å forklare hvordan det føles å ha adhd. Men det er egentlig bare de med adhd som skjønner hva jeg mener tror jeg :-)) Jeg prøver også å ikke sammenligne meg med andre, men det er vanskelig. Veldig vanskelig

  3. bipolaria 16.09.09 — 20:24

    Holy crap! Dette kunne jeg på mange måter ha skrevet selv -og jeg har prøvd å gjøre det i bloggen min også…
    Litt vittig at vi begge har beskrevet fenomenet som å ha flere radiokanler på i hodet samtidig!
    Gleder meg til å følge bloggen din. Du skriver veldig godt!

    • Hehe, har faktisk fått den reaksjonen fra flere. Det er tydeligvis flere av oss som tar inn både den ene og andre, for ikke å si ørtende kanalen. Har nettopp begynt å lese på bloggen din, og må si ditto; du skriver veldig godt. Så jeg gleder meg også til å følge bloggen din! Tusen takk for super tilbakemelding. Jeg setter veldig stor pris på det:)

  4. Kjære navnsøster… Jeg må si det igjen; Du skriver skremmende godt. Ikke skremmende fordi jeg kjenner meg igjen, for selv om jeg også skritter over kleshauger, har tørre planter og tøffe tak til tider, så er det nettopp det – til tider. Skremmende fordi du viser meg hvordan det er for noen som har det sånn hele tiden. Tusen radiokanaler i hodet… Håper virkelig du ikke ser på medisinering som et nederlag. Alt som må til for at DU skal få en best mulig hverdag og ha det best mulig med deg selv, heier jeg på. Medisin eller annen tilrettelegging, hva det måtte være. En god klem fra meg til deg!

    • Jeg blir veldig rørt av dine kommentarer. Vet du hvorfor? Fordi du viser så tydelig at du skjønner forskjellen på å kjenne på noe av og til, og det å kjenne det hele tiden. Du skjønner at jeg ikke syter(virker det som), og det er så utrolig viktig. Ikke bare for meg, men for alle med denne eller lignende diagnoser. Det å bli trodd er stort og fint! God klem tilbake:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: