Det er bare livet

«Det er bare livet», sa søstra hennes. Hun tenker på det ganske ofte. At hun syter. Tåler lite. En gang skrev hun en liste over ting hun var sikker på andre mente om henne.

Lat, bortskjemt, masete/gnålete/slitsom, frekk, tror hun vet alt men vet ingenting om saker som virkelig betyr noe, tjukk, hyperfølsom, hårsår, ikke veldig pen, nervøs, nerd, barnslig, arrogant, snakker for mye og for høyt, frekk i kjeften, pysete, hypokonder.

Hun har moderert denne listen etterhvert, men hun kan ikke påstå at hun er så selvsikker som mange tror. Hun er ikke tøff. Og hun finnes ikke arrogant. Føler seg ofte misforstått, for hun plumper ut med ting, og skjønner ikke helt rekkevidden av det hun har sagt. Hun forstår det ikke når ting tas ille opp, for hun tåler så mye sjøl. Eh, tåler tilsynelatende mye sjøl får jeg vel si. Det har med feighet å gjøre. Hun har tatt mye dritt opp gjennom årene, rett og slett fordi hun har vært redd for å miste venner. Og så har hun vært våken hele natten etterpå, skrevet og grått. Over sin feighet, over sin mislykkethet. Og sånn har hun gjort seg selv til et offer. Enkelte har hatt en slags makt over henne, fordi hun har overgitt seg frivillig. På den måten kunne de si hva de ville, gjøre hva de ville, mens hun hadde bundet seg selv til en usynlig kontrakt. Hvis hun opplevde noe som urettferdig eller slemt, så kunne hun ikke si noe, for da kunne noen bli sint på henne. Og det trodde hun ikke at hun kunne overleve.

Det er bare livet.

Ofte når hun skal noe, så gleder hun seg på forhånd til det er over. Hun lengter hjem før hun har gått hjemmefra. En venn sa en gang at det er vanskelig å leve opp til henne. Hun fikk sjokk. Forsto ikke hva vennen mente. Det hadde noe med kunnskap å gjøre. Det at hun vet så mye om forskjellige ting. Hva hjelper det når hun ikke skjønner livet? Kodene? Det hemmelige språket som «normale» mennesker har? Hun forstår at alle har sine ting som de sliter med. Men hun ser ikke for seg at noen av hennes venner slår seg selv i hodet med en vannkoker i rent sinne, for å kjenne på en annen smerte enn den innvendige.

Det er bare livet.

Det er ikke lenge siden det gikk opp for henne hvor avhengig hun er av rutine. Eller ihvertfall å holde seg til det HUN har planlagt. En liten ting som går galt kan resultere i en skikkelig meltdown. Og hvordan kan man leve da? Ting skjer jo! Det er vanskelig. Å være impulsiv, mens man har godt av rutine. Å trives i stress, mens stresset gjør en syk. Å lengte etter gode ord, komplimenter som man innerst inne ikke tror på. Dobbelthet.

Og hele tiden uro. Jogge inni seg, pleier hun å si. Føles ofte som vill spurt egentlig. Presse tungen opp i ganen. Holde pusten uten å vite det. Snakke med sammenbitte tenner. Stressa, hun? Når folk sier at de blir utflatet, så blir hun nesten misunnelig. Ikke fordi hun ønsker å bli følelsesløs, men fordi hun har så lyst til å ha en pause. Hun vil ha en bryter i hodet som hun kan slå av. Det er aldri stille i hodet hennes, aldri. Ikke i magen heller. Der uroen bor, trollet, faenskapen.

Det er ikke bare livet. Det er livet med mere. Og ikke begynn med alle historier om folk som har det verre. Tror du ikke hun vet det? Tror du ikke at hun har dårlig samvittighet for all klagingen sin, mens det dør folk av alle slags sykdommer? At det finnes misbruk, sult, katastrofer og fandens oldemor? Jo, hun vet det. Si meg en ting bare; hvis du er lei deg for noe, blir du glad da hvis andre opplever noe som er verre?