Gal

Milla sitter på venteværelset. Gruer seg, som vanlig. Venterommet er tydeligvis også en gjennomgangsplass for de som jobber der. De haster forbi med kaffekoppene og bøkene sine, noen av de ser bort på henne. Milla skjønner at de lurer. Hva gjør hun her, tenker de. Hva feiler det henne? Det er en liten by.

Milla går inn til psykiateren. Det er en dame. En dame med et stort smil og tilsynelatende vennlige øyne. Milla merker med en gang at noe ikke stemmer. Hun stoler ikke på psykiateren, enda de bare har rukket å hilse. Det er ofte sånn med Milla. Hun føler det på seg. Men ok, nå er hun her. Hun kan vel ikke gå uten å si noe. Det er visst denne damen som skal bestemme om hun får medisin eller ikke.

Når begynte du hos psykolog, spør damen. Milla begynner å svette. Pokker, hvorfor tok hun ikke med boken sin! Hun får gjette, mars i fjor. (Det viser seg at det var 11 januar.) Så vil damen vite hvor mange år hun har brukt antidepressiva og hvor stor dose. Milla aner ikke, hun er så dårlig med sånt.  Så vil damen høre om barndommen hennes, og så hopper hun direkte til vg skole. Tenårene vil hun ikke høre om. Milla synes det er rart. Så følger en lang rekke med spørsmål; «Hvorfor er du her? Hvorfor ble du henvist? Hvorfor ble du henvist til psykolog? Hvor mange samtaler har du hatt med fastlege om dette? Hvorfor tror du at du er som du er? Hva tror du kan gjøre livet ditt bedre? Hvorfor ber du ikke barnet ditt om å hjelpe til hjemme? Hvorfor tror du at du er deprimert?»

Milla er utslitt, og «glemmer» å si at hun er urolig og stresset hele tiden. Alt det som plager henne mest, det snakker de ikke om. Hver gang Milla prøver å si noe, så vil damen linke det til depresjon. Det er ikke sikkert du trenger medisin for adhd, det er ikke sikkert du har adhd i det hele tatt. Milla prøver å si at psykologen har gitt henne diagnose, men damen vil ikke høre. Først må vi bli kvitt depresjonen din, sier damen.

Milla blir høflig. Hun gjør alltid sånt. Hun får en følelse av at hun må være grei med den som skal hjelpe henne. Hun kobler ut seg selv, og bare «godtar» det den andre sier. Tenker at det sikkert er fint for henne at hun gjør jobben sin bra. Det er annerledes med psykologen hennes. Han er Milla ærlig med. Hun føler ikke at han trenger å valideres av henne. Milla prøver å forklare for psykiaterdamen hvordan hun endte hos psykolog. Damen ser på henne som om hun plutselig fikk tre øyne eller noe. Så spør hun Milla hvor lykkelig hun er på en skala fra en til ti? Milla ser lenge på henne, tror først at hun tuller. For et idiotisk spørsmål!

Milla hører etter da. Forstår at hun fremdeles ikke får prøve adhd-medisin. Nå skal hun øke dosen med antidep først, vente to uker, høyne igjen, vente to uker, og så blodprøve. Milla misliker ikke psykiaterdamen, men hun liker ikke metodene hennes. Og det står mer og mer klart for henne at damen ikke tror på adhd som diagnose. Milla snakker om forskjellen på jobb-Milla og hjemme-Milla. Damen ser helt lost ut. Hun sier hun ikke forstår hvorfor Milla ikke gjør husarbeid. Hun forstår ikke hvorfor det er blader og rot overalt. Hun forstår ikke hvorfor Milla ikke har besøk.  Milla er gråten nær, klarer ikke tenke på annet enn at denne helvetestimen snart må være slutt. Hun sitter der og føler at hun må gjøre seg fortjent til å få prøve adhd-medisin. Det har gått nesten ett år siden hun fikk diagnose. Først må du kvitte deg med den dumme, lille depresjonen sin, så kan du kanskje får prøve medisin. Damen sier det ikke på den måten, men det er sånn Milla føler det. Hun føler seg så tråkket på og nedverdiget av denne damen på noen og tjue år som mener hun vet hvem Milla er etter en time. Hun går ut av kontoret hennes med en ny resept på Cipralex. Faen,faen,faen.

Det går en tid, og Milla har trappet opp antidep. Hun merker ikke forskjell. Hun snakker med psykiaterdamen igjen. Hmm, sier damen, og bestemmer at Milla skal på eeg. Enda lenger å vente. Milla får etter en tid time for eeg. Hun får ikke vite noe der, men mannen som har klistret ledninger i hodet på henne sier at det ser fint ut. Ny time hos psykiaterdamen. Hmm,sier damen, og mener at Milla må ta ny eeg, men denne gangen skikkelig. Så hun må overnatte på sykehuset, eller rettere sagt være på sykehuset hele natten uten å få sove. De skal sjekke hjernen hennes under stress og press. Natta går seint, og Milla er dødssliten da hun endelig kommer på benken igjen. De tester henne, og så får hun dra hjem. Ny time hos psykiaterdamen. Hmm, det er utslag på din eeg. Du har nok epilepsi, sier damen. Hæ? Epilepsi? Jeg har da aldri hatt et anfall i hele mitt liv, sier Milla. Man kan ha epilepsi uten å ha anfall, sier damen. Så Milla får resept på Lamictal. Hun føler på seg at dette ikke stemmer, men er som vanlig høflig og gir seg uten kamp.

Milla har brukt Lamictal i noen dager. Det føles som om grepet glipper. Hun ringer psykiaterdamen, får beskjed om at det tar tid før den virker som den skal. Ok, sier Milla.

Hun har fæle anfall,river ned ting og kaster de rundt seg. Slår hodet flere ganger i veggen.Hun skriker og skriker, helt til det føles som noen sitter på brystet hennes. Alt er så tungt. Barnet hennes er redd. Hun tenker at hvis hun blir helt psyko av medisinen,så kan hun ikke bruke den. Men så får hun det for seg at hun overdriver sikkert. Som vanlig(?) Hun er hoven rundt øynene. Det er dritvondt. Alt er jævlig, og hun lurer på om man kan bli gal av Lamictal. Akkurat nå føles det som hun går bakover. Hun er redd. Hun ser syner, folk som ikke er der. Hører lyder ingen andre hører. Hun har ikke kontroll på noe. Dødstrøtt, men får ikke sove. Akkurat som noen holder øyelokka oppe mot hennes vilje. Alt er dritt. Hun tenker på å klippe av seg alt håret. Vet ikke hvorfor. Alle symptomer hun hadde fra før har blitt mye verre. Terapien og egeninnsatsen føles bortkastet. Back to square one.

Milla griner mer enn noen gang før. Hun er mer aggressiv enn noen gang før. Humøret svinger fra ett minutt til det neste. Hun blir virkelig redd når hun begynner å fortelle ting om og om igjen, rett etter hverandre. Ekstremt urolig,svimmel,vondt i ledd,nakke,rygg. Hun er forvirret, brekker seg,går hele tiden. Klarer ikke sitte stille. Forferdelige mareritt de få gangene hun sover litt. Mareritt når hun er våken også. Ser skygger,figurer,ting som griper etter henne.

Tre uker etter hun begynte med Lamictal, så klarer hun ikke mer. Hun ringer psyk.pol og spør etter psykiaterdamen. Hun er ikke der. Men hun kan få snakke med en annen? Det vil Milla. Og det er det beste som kunne skjedd akkurat nå. Milla forteller om hvordan hun har det, og får beskjed om å slutte med Lamictal UMIDDELBART. Bivirkningene er altfor mange og altfor store. Hun burde ikke gått på de så lenge. Neihei. Noen dager senere er skyggene og lydene borte.

Milla ser ikke den første psykiaterdamen mer,hun har visst permisjon. Den andre får hun time hos, og til sin forundring oppdager hun at samtalen flyter lett, hun snakker uoppfordret om seg selv, og timen ender med en resept på Ritalin. Psykiaterdamen 2 mener at det er verd å prøve det. Milla er så lettet over å endelig bli trodd. Nå er hun klar for det meste. Det kan umulig bli verre enn de siste ukene.

Milla snakker også med sykehuset en tid senere. Spør de om det var rett at hun skulle ha epilepsimedisin. De er ganske sjokkerte over at hun ble satt på det til å begynne med, for det var ikke stort utslag på testen, det kunne til og med være adhd’en som ga det lille utslaget. Hos oss kaller vi dette overutredning, sa damen på sykehuset.

(Lamictal var ikke rett medisin for Milla. Det betyr ikke at det er en dårlig medisin. )

4 Comments

Add yours →

  1. bipolaria 28.09.09 — 21:49

    Holy crap!
    Alt man tydeligvis kan risikere å måtte gå igjennom…
    Noen egner seg helt klart mindre enn andre til å jobbe i pykiatrien.

    Lamictal og heftige bivirkninger ja… Been there -done that. Dog ikke så heftige bivirkninger som Milla fikk da.

    • Det er vel sånn i de fleste yrker, noen som jobber der passer overhodet ikke til det. Men det er selvsagt skumlere med feil person i psykiatrien enn f eks i en hotellresepsjon. Og med den store mangelen på psykiatere på mange steder, så må man ofte ta til takke med det man får. På NAV kan man ihvertfall be om ny saksbehandler😉

  2. elisabethdl 02.10.09 — 17:54

    Dette var sterk lesing. Skildringene dine er uhyre levende. Har familiemedlem med ADHD – så teksten din var utpreget gjenkjennelig!

    Frustrasjonen over tiden som går, stadig nye medsiner som skal testes, relasjoner med fagpersoner som ikke fungerer…og relasjoner som fungerer…

    Dette er viktig lesing. Håper du har gode hits på denne posten, slik at du når ut til flest mulig med ordene dine.

    Takktakk!🙂

    • Takk for nyttig og fin kommentar Elisabeth. Jeg har endel hits på bloggen faktisk,mye takket være Zhayena. Det var hun som «outet» meg på twitter,hehe. Skulle liksom starte litt sånn hemmelig hadde jeg tenkt. Men det at hun oppdaget bloggen, var det beste som kunne skjedd. For det første så får jeg endel tilbakemeldinger fra folk som har nytte av bloggen,for det andre blir jeg mer og mer «modig.». Begge deler gjør meg kjempeglad. Kunne sikkert hatt flere treff, men jeg er ikke så glad i å reklamere for meg selv,må øve litt på det😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: