Hvorfor bryr du deg?

Hvorfor bryr du deg om hva andre tenker og tror om deg? Tror du ikke at det gjør deg hoven og innbilsk? (hæ?) Tenk på alle de gyldne sjansene du kaster bort. Du vil ha kontroll, eller må ha kontroll? Du tror du må ta ansvar for hva alle føler. Du sier det du tror de vil høre. Folk som endrer seg gjør deg usikker og redd. Du tenker med en gang at det har noe med deg å gjøre. Du tenker;»hvis jeg er hyggelig og grei, så gjør likevel andre sitt beste for å trykke meg ned. Hvorfor gjør de det? Kontroll? Sadisme? Sykdom? Min feil? Hva gjorde jeg??» Hvorfor bryr du deg?

Tror du at de har noe imot deg? Eller tror du at de bare vil at du skal være annerledes? Du tror du tenker enkelt, men alt blir stadig mer komplisert. Du ER fri, men du må klare å velge. Hva er mest irriterende for andre? Om du er dørmatte, eller om du setter krav?

Ååå, du er så redd for å miste kontrollen, så du gir den fra deg for at det skal være fred. En falsk fred. Du gir deg før noen rekker å utfordre deg. Før noen rekker å fortelle deg om din innholdsløshet? Du glemmer de som vil at du skal ha det bra, for å tekkes de som ikke bryr seg om deg. Hvorfor? Tvil, anger, utflukter. Bestem deg! Du juger like lett som du puster, hæ? «Jeg puster ikke lett.»

Den drømmen, den hvor du alltid er under isen,har du den fremdeles?

Driver du og regisserer for å slippe å være ærlig om alt? Eller tror du at du er ærlig? Du har jo alltid sagt at det er du vil. Være ærlig. Hele tiden. Men hvem orker å høre? Har ikke alle nok med seg og sitt? Hvordan kan du vite hvem som dømmer, hvem som lyver, hvem som godtar? Du velger alle veier av redsel for å ta feil om du velger bare en.

Du lager en alternativ deg med dine livsløgner. Du sier ja når du mener nei. Og når du sier nei, så sier du likevel ja om spørsmålet stilles på nytt. Hvorfor? Tror du at den andre synes bedre om deg da? Eller er du redd for at han eller hun skal like deg mindre? Hvorfor bryr du deg?

Tror du at du mister spontaniteten hvis livet hele tiden blir problematisert? Det er kanskje noe å tenke på. Må alt løses intellektuelt? Har du puttet deg selv i et slags fengsel? Eller mener du at dette, hva det nå enn er, er utenfor din kontroll? Du vet ihvertfall at du trenger ikke dø for å løse problemene dine. Men trenger du å løse problemene? Blir ikke da løsningen en del av problemet? Kan du klare å leve med at ikke alt trenger å forstås?

Du kommer nok aldri til å se sjarmen i hverdagslige ting som å ta oppvasken. Men tror du kanskje at gleden finnes et sted i livet ditt allerede? For du har jo ikke lyst til å gi opp. Du har kommet langt allerede. Og nå, akkurat nå, er kanskje det nok.

Vi er alle alene, og alt vi kan gjøre er å prøve å finne en mening. Vi kan ikke kontrollere alt. Faktisk nesten ingenting.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: