Brev II

Kjære venn

Hvordan har du det? Går det bra med alt? Er livet ok? Tenker du på meg av og til? Håper det. Jeg savner deg.

Skulle ønske jeg klarte å forklare deg hvordan jeg har det. Skikkelig forklare. Usentimentalt, ærlig, rett på sak. Men jeg stopper meg selv hele tiden, jeg er redd. Redd for reaksjonene. Redd for å bli sett ned på. Redd for ikke å bli trodd.

Så vanskelig dette er. Vi er egentlig gode venner. Jeg vet du vil meg vel. Samtidig så er jeg en krevende venn. (Now you see me, now you don’t) Det er vanskelig å bevare et vennskap der ikke alt er på bordet. For meg er det vanskelig. Jeg er ikke skapt for platoniske vennskap. Ikke med deg ihvertfall. Jeg liker deg for godt. Jeg er glad i deg.

Tror du meg?

Alle løfter, alle planer. Det er alltid ærlig ment. Jeg vil, men får det ofte ikke til. Noe skjer, og alt jeg kan klare er å krølle meg sammen i sofaen,bebreide meg selv, det gikk i vasken igjen. Jeg ønsker meg ikke medlidenhet, det vet du. Jeg hater når noen synes synd på meg.

Tiden går. Det er også vanskelig. Jeg kan ha en god dag, planlegge, kjenne at jeg gleder meg til framtiden. Neste dag kan være helt annerledes. Kanskje slår det meg hvor gammel jeg har blitt. At det ikke er noen vits. I noe. Utdanning jeg liksom. Hva er poenget? Jeg kommer sikkert ikke til å klare det uansett. Ny jobb. Enda en ting jeg  potensielt kan mislykkes i.

Jeg har alltid sett opp til deg. Du sier at du ikke forstår hva jeg snakker om. Men det du gjør, det du får til, det er hva jeg ser på som suksess i livet. Familie, mann, jobb, hus. Problemer, men ingen dere ikke klarer å takle sammen. Stenge dører til ting som er vanskelige. Ha filter mot vonde tanker. Det er ikke nødvendigvis feigt. Jeg tror det er nødvendig i mange tilfeller. Jeg er filterløs.

Du tør å tro på de som sier at de liker deg. Dit vil jeg komme. Det har aldri vært mangelen på venner, men min evne til å godta ting de sier. Jeg vet at jeg har skjøvet mange vekk. Det har tatt tid, men jeg forstår nå at det ikke var lett å skjønne min redsel, min sårbarhet. Jeg forsto ikke den gangen at jeg framsto som beintøff og usårbar. Mine tanker om meg selv ble til de andres tanker. Jeg trodde de skjønte hvor hudløs og liten jeg følte meg. Jeg vet nå hvor vanskelig det er å nå fram til noen som trekker seg vekk før man rekker å kjenne de.

Jeg føler ikke at jeg er i en boble, selv om jeg vet at mange tror det. Har alltid sagt at jeg kommer tilbake. Håper dere er der. Husker du? Jeg forstår at det er vanskelig å være min venn for tiden. Jeg tar det ikke for gitt at du er der for meg alltid, uansett hvordan det går. Men jeg kan håpe, ikke sant?

Som vanlig sender jeg deg gode vibber, og håper du har det bra. Og så snakkes vi forhåpentligvis snart, ok?

Klem

2 Comments

Add yours →

  1. elisabethdl 02.11.09 — 19:13

    Du er så utrolig god til å sette ord på tanker og følelser!

    Godt skrivesperren ikke var langvarig.

    • Tusen takk, jeg blir både glad og ydmyk for de fine kommentarene dine🙂
      Det med skrivesperren ble jo bare komisk. Jeg har vært så slapp lenge, og syntes liksom jeg måtte si fra. Og vips ble det plutselig skriving likevel. Pussig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: