Tur

Hun absorberer. Det negative, enten det er myntet på henne eller ikke. Andres problemer. Alt som er fælt i verden. Alt kommer inn, gjennom ørene, munnen, nesen,øynene, porene. Det forgifter henne. Får henne til å føle ting hun ikke vil føle. Gjør alt det vonde enda vondere.

Hun prater høyt og mye. Hvorfor vet hun ikke. Det kan da umulig være interessant for de andre å høre på henne. Alt hun sier er meningsløst, ganske sikkert uten verdi for de som er så uheldige å være i nærheten. Hvorfor ble hun med? Hun kan ikke kle seg, ikke oppføre seg, ikke sminke seg. Hun kan ingenting.

Så mye prat, så lite innhold. Hun prøver å være stille for en gangs skyld. De snakker om utdanning, jobb, familie. Hun har uansett ikke noe å bidra med. De er vellykkede, det er ikke hun. Etterpå får hun kjeft av venninnene, de synes hun er sur.

Det koker i kinnene. Det stikker i ørene. Fingrene blir kalde. Hun har sagt noe galt, men hun vet ikke hva. Hun blir livredd da hun ser den andres fordreide ansikt. Hun ser munnen hennes bevege seg, men hun hører ikke hva hun sier. Hun har blitt døv av skrekk. Alt hun vil er å komme seg vekk. Det er like før hun hopper ned i den iskalde elven som går gjennom byen. Dette er hennes verste mareritt. De er sinte på henne for noe hun har sagt. Hun skjønte ikke selv at det var stygt. Var det stygt?

Ingenting ble som før. Selv om hun brukte resten av tiden på å gjøre seg enda mindre.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: