En «flink» pike forteller

Rar time i dag. Psykologen startet med å snakke om det jeg sliter med. Mangel på selvfølelse, hvem er jeg?
Jeg husker faktisk ikke hva jeg snakket om. Jeg tror jeg prøvde å komme fram til noe viktig, men jeg rotet det bort. Fikk sjokk da det plutselig var bare fem minutter igjen. Syntes jeg nylig hadde satt meg ned. Jeg flåset og flirte, teit. Det føltes som jeg skulle holdt meg hjemme. Som om jeg kastet bort tiden. Må prøve å få snudd om på søvngreiene. Jeg var sikkert altfor trøtt til å konse i dag. Følte meg som en fjott da jeg gikk ut.
Etterpå gikk jeg på senteret og brukte masse penger jeg egentlig ikke har råd til å bruke. Jeg var svett og nervøs, burde ikke gått på senteret. Hadde mye å bære på, så jeg ringte pappa. Mamma kom sammen med ham. Hun syntes vi skulle gå på kafe. Jeg ville egentlig hjem, men etter tre ganger med overtalelse, så sa jeg ja. Etter hvert kom søstra mi også. Jeg var i høygir, og pratet som en foss. Mamma hang med sånn noenlunde. Pappa meldte seg ut. Han var bare kort innpå hver gang jeg omtalte meg selv som koko, pling, sprø eller sinnssyk. Han blir sint når jeg sier sånt. Jeg nærmest overså ham, og dura i vei med mitt. Jeg hørte selv at jeg var ekstremt intens. Søstra mi tilgir meg mye, jeg tror det er fordi hun er glad for at jeg snakker. Men jeg ble veldig lei av meg selv. Pjatt og skit. Klarte ikke stoppe.
Vi dro endelig hjem. Det var godt å komme i sikkerhet.

Dette skrev jeg for noen måneder siden, men jeg grubler fremdeles på dette temaet. Hvorfor gjør vi ting vi egentlig ikke vil? Noen ganger er det nødvendig, jeg skjønner det. Men mange ganger føles det nesten som det er farlig. Jeg merker godt sjøl at jeg hyler inni meg; NEEEEEEI, jeg vil ikke! Men så sier jeg  jo, ja, det kan jeg vel.

Jeg øver meg på å snakke meg selv til rette. Prøver å tenke at de blir ikke så skuffet som jeg tror, de kommer ikke til å hate meg. Og litt sånn kjekt, drepe meg gjør de ihvertfall ikke. Det som i realiteten skjer, er jo at jeg «dreper» meg sjøl. Ihvertfall selvfølelsen. Jeg katastrofetenker altfor mye. Jeg vet det. Problemet mitt har aldri vært at jeg ikke veit hva som feiler meg😉

Jeg tror jeg skal gå i terapi lenge. Og det er faktisk mitt eget valg.

2 Comments

Add yours →

  1. Var du nervøs sammen med foreldrene dine?🙂

    • Ikke helt sikker på hva du mener. Men på den tiden, så var jeg nervøs og stressa uansett hvem jeg snakket med. Og spesielt på andre steder enn hjemme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: