Death by chocolate

Skulle kanskje stått death by crisps and fizzy drinks, men det var ikke like mye schwung over. Pokker så lammet man kan bli. Eller så lammet man kan gjøre seg selv? Jeg er ikke helt sikker. Jeg har sittet inne lenge nå, veldig lenge. Og grublet over hvordan resten av livet skal bli. Og det er et sørgelig faktum; sitter man på ræva og spiser potetgull, ja da får man etterhvert en riktig god ræv å sitte på. Det blir fort en ond sirkel. Først går man ikke ut fordi man har grunn til det. Å være psykisk syk kan være ekstremt hemmende. Etterhvert tør man ikke gå ut, fordi man ikke husker helt hvordan en skal oppføre seg. Og fordi en kan risikere å møte noen som spør hvordan en har det, eller aller verst, hva en gjør på.

Så en dag oppdager man kanskje at buksa ikke passer, og da kan man ihvertfall ikke gå ut! «Å hjelpe meg, se på Astrid da! Guuud, som hun har tapt seg» Egentlig er det vel et godt tegn for meg at jeg har kommet til forfengelighetsstadiet. Jeg hater å være i så elendig fysisk form, men det at jeg faktisk bryr meg om det, det tror jeg er bra. Jeg har da faktisk begynt å gjøre noe med det også. Steg for steg, litt etter litt. Og tålmodighet har jo vi med adhd masser av! (det var en dårlig spøk, må jeg nesten forklare til dere som ikke har adhd)

Egentlig ganske rart at jeg som har ti tusen tanker i hodet kan være så unyansert. Det er enten stramt regime, sunn mat, trening og full fart, eller det totalt motsatte. Det er vel det der med rutine igjen, ting blir jo så KJEDELIGE etter en stund. Jeg tror jeg har sagt det mange nok ganger, men det er altså her det pleier å falle en kommentar eller to; «du må jo fortsette, stå på, hold ut, det gjelder å ha viljestyrke veit du!»  Jeg er ikke flink nok til å lukke øra. Jeg innrømmer det, sånne ting går inn på meg fremdeles. MEN; ikke like mye som før! Så det får være en liten trøst til dere som f eks nylig har fått diagnose, det går faktisk framover om man søker og får hjelp. Det er bare litt for sjelden jeg husker på å si det til meg selv. Jeg håper at flere skriver dagbok som jeg gjorde/gjør. Jeg trodde jeg skulle huske det meste, ihvertfall det viktigste. Men når jeg blar tilbake, så ser jeg at jeg har glemt masse. Og det viktigste; jeg ser at jeg har gjort STORE framskritt siden jeg startet i terapi for tre år siden. Dette må feires kom jeg på nå. Tror jeg har kjeks i skapet, litt potetgull og Pepsi max. Mmmmm

4 Comments

Add yours →

  1. ohlalacestlavie 10.03.10 — 13:50

    Så bra at skrivingen hjelper til å se fremskrittene man har lett for å glemme! Og, tror vi alle har en lei tendens til å høre for mye på omgivelsene, det er viktig å kunne lukke ørene og stole på seg selv. Gode råd er ofte velmente, men ofte ikke de man trenger å høre… Stå på videre, jeg krysser fingrene for at du klarer å lukke ørene! Hva med å skaffe hørselsvern neste gang du våger deg en tur ut ;D

  2. Hehe, turene blir flere og flere. Og jeg er innmari tett i det ene øret, så det er bare å huske på hvilken vei jeg skal snu meg😉 Takk for kommentar!

  3. Å herregud, dette kjenner jeg meg så godt igjen i, på godt og vondt! Supert innlegg🙂

  4. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Tok meg akkurat en tur ut for å handle litt mat på butikken, og håpet veldig på å ikke treffe noen kjente. Orker ikke spørsmål, å snakke, eller kommentarer om at jeg ser sliten ut. Men jeg vet at det finnes mennesker med mye varme, som bryr seg – derfor har jeg glimt av håp i hverdagen som ellers kan synes fargeløs – av og til. Takk for ærligheten din!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: