vinter

Mørkt ute, mørkt inne. Døgnet går rundt og rundt, jeg aner ikke dagen. Ikke klokka. Hunden får frokost til middag, og middag til kvelds. Hun bryr seg ikke. Hun får sove så mye hun vil, og det er mye. I senga til mamma.

Er du sur spør de alle. Nei, jeg er ikke sur. Jeg kan ikke si at jeg er deprimert. Da spør de hvorfor, og jeg orker ikke svare. For da begynner jeg å grine, selv om jeg ikke vil det. Noen av de prøver å muntre meg opp med historier om sine egne svarte stunder. Jeg vil bare hjem til meg selv. Bort fra lyset. Bort fra livet. Inn til tryggheten. Jeg og hunden. Hunden og meg. Det er det jeg klarer uten å grine.

Kroppen lever sitt eget miserable liv. Vondt her. Vondt der. Jeg er så lei av å være sånn. Lei av å være meg. Alt gjentar seg. Jeg vil lære noe nytt. Jeg er lei av å tråkke i mine egne forbanna, kjipe, deprimerte fotspor. Skal jeg være sånn resten av livet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: